Dehli

Mer kommer..

Janne

Jaipur

Jaipur ble den store overraskelsesbyen i India. Det stod svært lite om det i Lonley Planet boka men som en del av det gyldne triangelet, New Dehli, Agra og Jaipur, skulle det vise seg å være verdt å ta den 5timer lange turen fra Agra og hit.

Det ble som vanlig litt knuffing og utallige "no thanks" på vegen ut fra togstasjonen. Vi skulle ha ut penger på en ATM og de stod på rekke og rad utenfor togstasjonen. Og der stod også vår fremtidige taxisjåfør, guide, kollega, morroklump og vaskekte Jaipur boy Ali Baba. Han tilbød oss drosjebil for hele dagen for 300 IR. Så bar det til den rosa gamlebyen. Derfra tok Ali Baba kontrollen og viste oss alle severdigheter han fikk tid, ikke minst en gratis konsultasjon hos en lokal healer som drev med astrological stone consultation og som hadde helbredet iflg Ali Baba en kreftpasient. Med hans 22år lange erfaring som drosjesjåfør fikk vi jammen fylt opp det 5timer lange oppholdet vårt i byen med å se på noen av de flotteste byggverkene vi hadde sett, blant annet vannslottet. Så var det tilbake til togstasjonen, finne igjen bagasjen på oppbevaringsrommet og hoppe på toget. Og det var nesten så vi rakk det, toget begynte å rulle i det vi hoppet ombord! Enda en fullpakket dag var omme og vi var klar for nye 5timer på tog til New Dehli. Jaipur anbefales!


Yassin

Taj Mahal i Agra

Storslåtte Taj Mahal!

Det kriblet i magen da vi var på vei til Taj Mahal. Det verdensberømte byggverket som jeg hittil bare hadde sett på bilder, i filmer og blitt fortalt om. Nå skulle jeg faktisk se det med mine egne øyner! Som advart i Lonely Planet stod det titalls med "guider" utenfor inngangen som vi måtte avvise før vi endelig var innenfor. Det første som slo oss var at vi så å si var de eneste utenlandske turistene der. Resten var indiske turister! Enda en gang var vi fornøyde over å ha dratt utenom turistsesongen:)

Taj Mahal er et fantastisk mausoleum av storartet kultur! Den ble bygd av mogulen Shah Jahan etter at hans yndlingshustru Mumtaz døde under sin 14. fødsel. Taj Mahal er en storslått kubisk hvit bygning med sentralkuppel, oppført i marmor, prydet med arabesker og innskrifter og flankert av fire minareter; anlagt i en vakker hage. Den var mer praktfull i virkeligheten enn på bilder!

Utenom Taj Mahal hadde ikke Agra så veldig mye annet å tilby på enn Agra Fort og Itmad-Ud-Daulah's Tomb (baby Taj). Selve byen var en stor skuffelse, men Taj Mahal var absolutt verdt turen. Etter en natt i Agra var vi klare for å dra videre med toget til Jaipur:)

Linda

YOGA i Varanasi

Etter en god frokost laget av den strenge kokken paa hotellet fortet vi oss til yoga-kurset paa Yoga Training Center i Varanasi. Vi fant stedet etter aa ha fulgt "skilter" malt paa husveggene i en skjult sidegate. Senteret laa i toppetasjen, og vi kunne klart og tydelig hoere seremoniene som ble holdt nede ved Ganges derfra. Ved foerste oeykast ble vi ikke akkurat imponert. Stedet var lite, men vi fant det intimt og hjemmekoselig. Paa veggene hang det bilder av ulike yoga-stillinger og diplomer. Det var bare oss tre og en gutt til fra Australia som hadde meldt oss paa kurset. Instruktoeren var en ung og sprek indisk jente med verdens soeteste smil! Janne og jeg hadde proevd yoga 1 gang hjemme i Norge, og Yassin trodde ogsaa at han hadde proevd noe liknende.. Vi var veldig spente!

Det 2-timers kurset gikk rasende fort, og etter endt kurs hadde vi mestret froske-, tigerstillinger og og mange flere som vi ikke visste at kroppen kunne klare. I takt med disse maatte vi ogsaa mestre pusten, og det skal sies at jeg ble imponert over Yassins pusteferdigheter! Vi leker ikke yoga for aa si det saann:) Vi avsluttet kurset med dyp meditasjon, og svevde mellom aa vaere i soevne og vaaken. Det opplevdes som om vi befant oss et annet sted enn India selv om gatestoeyen var hoey, lukten av krydder og kloakk blandet sammen var intens og det var godt over 45 grader i lufta! Maa oppleves!

Senere paa dagen skulle vi ta toget fra Varanasi til Agra. 10 timers-togtur i sleeper class uten aircondition! Vi hadde virkelig psyket oss opp til togturen. Eller dette gjaldt nok bare Janne og meg, som var de skeptiske og smaaparanoide, mens Yassin var mer av den godtroende typen. Heldigvis hadde Yassin rett, og vi moette ikke et overfylt tog der vi maatte dele sete med kyllinger i bur, indere liggende i hattehyllende og esker pakket inn med stinkende mat overalt paa toggulvet. Vi fikk faktisk hver vaar seng i aapen "lugar" med tre andre vestlige reisere. Vil allikevel ikke akkurat si at det var luksus i og med at vi holdt paa aa koke oss i hjel de gangene toget stod stille, sove med vinduet aapen hele natta, utsatt for regn i ansiktet og insekter flyvende overalt paa toget. Men alt i alt fikk vi sove store deler av natta og var opplagte nok til aa moete Agra med et stort smil!

Det var spesielt aa si farvel til Varanasi. En by overfylt med soeppel, fattigdom og ubegripelige kulturelle og religoese skikker! Vi kommer aldri til aa oppleve makan. Det gjoer noe mennesket ved aa vaere der. India er ikke for alle, men alle boer oppleve India.

Linda

Baattur i soloppgang og pilgrimsreise til Sarnath

Siden vi har alt for faa dager i India prover i aa gjore dagene saa lange som mulig, og var oppe 05.30 for aa se starten paa dagen i Varanasi fra Ganges. Om vi var trette da vi i halvsoevne karret oss ned til baaten skulle vi braatt vaakne til av lukten av kremerte mennesker, stoyen fra morgenbadende mennesker og synet av folk som pusser tenner: og alt dette fra samme elv!! Og paa sporsmaal om de ikke blir syke av aa drikke dette vannet som visstnok er saa forurenset at det ikke inneholder opplost oksygen, fikk vi bare beskjed "No, no, no of course not, this our Mother Ganges. Mineral water is what makes me sick". Mens vi saa paa en kremeringssermoni, oppdaget Yassin at noe ble dratt opp av elva av en hund. Det var ikke til aa ta feil av, dette var liket av et spebarn som av hunden ble inntatt som frokost.. Barn blir ikke kremert her, de dumpes direkte i elva. Ikke helt som en baattur hjemme med andre ord.

Sarnath er en by som kun ligger 10 km unna Varanasi. Det er jo ikke mye kan man da tenke. Vel, paa de lokale rickshaw (3-hjulinger) ble det som den lengste berg og dalbane noensinne, og slett ikke 15 minutters tur, som hjemme. Men det var absolutt verdt det. I Sarnath ble det pilgrimsreise fra tempel til tempel. Her kommer buddhister fra hele India, siden det er i denne byen Buddha holdt sin forste sermoni. Dalai Lama besoker visstnok ogsaaa dette stedet en gang i aaret. Her kunne vi besoke templer fra ulike deler av Asia, Tibet, Kina, Japan, Sri Lanka og Thailand, og sammenligne stiler. Vi var fornoyde og Linda kunne krysse av aa besoke buddhistiske templer paa lista si :) Paa tur hjem fikk vi bevis paa at rickshaw ikke er trygt, da vi hadde et krasj med en annen. Men ingen skader paa oss, og vi tutet videre med en noe mer sinna sjaafor. Paa turen falt vi ogsaa for vaar forste svindel, da vi ble satt av "100 meter" fra hvor vi bodde, noe som selvfolgelig var noen kilometer fra sannheten.. Jeje, paranoian vaar i dette landet er altsaa ikke uten begrunnelse.

Incredible India! Tusenfryd paa 3 hjul og mye mer.

Incredible India! Tusenfryd 3 hjul og mye mer.

Idag ankom vi Varanasi, et av de helligste stedene for hinduer i India. India skulle bli en low budget tur saa vi hadde forhaandsbestilt et anbefalt hotel fra Lonely Planet i gamlebyen. Da vi gikk av drosja som hadde frakta oss fra flyplassen, la vi ut paa en 15min gange gjennom gamlebyen til hotellet. Det ble 15 min raatt moete med India og et mylder av indisk gateliv i stekende solvarme. Gaaturen led oss i en labyrint av skumle og trange bakgater, ubeskrivelige syn av mennesker, motorsykler, kyr og hund i symbiose og med lukter fra hus og kloakk og ikke minst kumoekk. Med disse inntrykkende friskt i minne, var vi veldig spent paa hva vi kunne vente av et low budget hotel i Varanasi - vi fryktet det meste. MEN naar vi tilslutt kom fra til Scindiha hotell og ble vi overveldet av og var storfornoeyd, spesielt over beliggenheten og balkongutsikten fra hotellet ned mot Ganges og folkelivet der. 3 enkle senger, europeisk toalettskaal, og decent dusj i tillegg til drikkeklar og kald drikke i kjoeleskap.

Linda og Janne hadde paaforhaand lest seg opp litt om Varanasi og vi gikk fort igang med aa planlegge oppholdet. En tur ned til hotell manageren ga oss masse tips, og vi bestilte en anbefalt tur til neste morgen kl. 05:30; en tidlig morgentur foer soloppgang for aa oppleve livet langs elven. I mellom tiden skulle vi ned en tur til byen for aa spise og vi hadde faatt oppgitt en adresse. Vi ble kjent med en medisinstudent fra Australia som tilfeldigvis bodde paa samme hotel. Samme gikk turen langs elva og der fikk vi vaar foerste syn av hvordan kremeringen forgikk. Roeyklukta var til aa kjenne paa, mildt sagt og synet var folk rundt og i elva var ubeskrivelig. Hvordan kunne dette bli en turist attraksjon undret australieren seg. Vi var tomme for ord.

Elven Ganges renner gjennom og er sete for multiple "ghat" som er trappenedgang fra bygatene og omraade ved elvekanten der religioese sermonier, kremering og offentlig bading foregaar side om side. Sammen med australeren dro vi langs elven til 'main ghat' og opp gatene, vi skulle spise paa Keshari Restaurant; et anbefalt sted. Det ble mye frem og tilbake i et mylder av gateskilt foer vi fant fram til resturant, for vi ble fraraadet om aa spise ute da maten kunne bli blandet med diverse saker og ting slik at vi ble lettere bytte for lureri og tyveri.

Neste etappe idag var aa dra til togstasjonen for aa kjoepe billetter til Agra som er 12timer togtur unna. Makan til rickchaw skal du lete lenge etter, ikke nok med at gata var tettpakket med alt som gaar firebein til kjoretoey fra de siste 6 tiaarene, var sjaafoeren en modig raaner paa veien som tok millimeter i bruk for aa komme fram. Vi var mildt sagt ferdig med tidenes trafikk-tivoli paa tre hjul!

Vi skulle i utgangspunktet bli en natt i Varanasi, men det ble forlenget da vi ikke fikk tak i billetter fra enn ellers lettere hissig kar i foreign ticket office for tourists. Det endte med at vi fikk bestilt 3 sovesenger til over imorgen og selv da fikk vi ikke bedre plasser enn laveste klasse, sleeper class! Laveste klasse paa et indisk tog tenkte vi, og no air condition!! Optimister som vi er, ser fram til et het og livlig opplevelse for dette vil bli en taalmodighetsproeve, og muligens den toeffeste biten so far. Men india uten togtur er ikke helt den samme:) Foerste lureri stunt ble vi utsatt for paa hjemveien da vi gikk i mer enn 20 min foer vi var framme ved 'main ghat', noe sjaafoeren paasto var 100m unna. Da fikk vi smake hvordan det er aa vaere godtroen turist!

Yassin

DRAMA på flyet til India!!!!

Etter en trist farvel til Adam, Ibraham og Sanchu tok Yassin, Janne og jeg flyet til KL, og så videre derfra med Malaysia Airlines til Dehli. Det lå an til en lang flytur med en aggressiv mann som satt like ved oss som hele tida ba om whiskey og vin. Han kom fort i bråk med flypersonellet, og det ble litt dårlig stemning. Vi hadde akkurat blitt ferdige med vårt første indiske måltid paa turen og hadde lent oss avslappende tilbake i stolene for å sove da vi plutselig hørte at noen smalt i gulvet rett ved gangen vår! På gulvet lå ei jente i midten av 20-årene og ristet. Et epileptisk anfall! Det var vanskelig å se om hun var bevisst eller ikke. Det ble ropt over høytaleren om det var doktor eller annet helsepersonell tilstede på flyet og Janne tok straks tak i hånda til flyvertinna og fortalte at vi var medisinstudenter. Hun bare fnyste og lo av oss!!! Heldigvis kom det en indisk doktor løpende. Folk rundt ble nysgjerrige og flypersonellet måtte be folk sette seg. Vi klarte ikke å la være å bry oss selv om det var doktor tilstede så jeg tilbød han hjelp. "Hello, I'm a medical student from Norway. Do you need my help?" "Oh, Norwegians doctors are really good! You do examination!"svarte han på "indisk engelsk". Jeg satte meg på kne foran henne, og hun begynte å slå etter meg med hoyre haanda!!! Hun var tydeligvis veldig forvirret. Hun var lam på venstre side av ansiktet og hadde nedsatt kraft på samme side. Hun hadde intakt sensibilitet på begge sider. Sammen bar vi henne fra gangen til et sted bak forhenget for å jobbe i fred. Vi la henne i stabil sideleie, og flyverten, Shawn, ga henne oksygen. Ingen tegn til tungebit eller inkontinens. Det var vanskelig aa vite diagnosen naar vi ikke kjente til anamnesen hennes. Hun reiste dessverre alene, og ingenting i veska hennes eller smykke rundt halsen tilsa hun har sykdom.

Hun fikk stadig vekk nye anfall saa legen bestemte seg for å gi henne injeksjon. Jeg provde mitt beste aa holde haanda hennes rolig mens han ga henne 10 mg diazepam intravenoest. Vi fikk det til etter andre forsok, etter at legen stakk seg selv i fingeren foerste gangen. Hun ble etterhvert mye roligere og anfallene ga seg. Pulsen hennes sank, men blodtrykket var normal. Hun hadde kalde ekstremiteter så vi pakket henne godt inn i tepper. Hun klarte ikke aa snakke, men hun var saapass tilstede at hun klarte aa skrive beskjed til oss paa et papir. Det var litt usammenhengende det hun skrev, men hun fikk fram at hun ikke har opplevd liknende foer, at hun ikke kan bevege venstre side av seg selv og at hun foler at hun svelger tunga si. Hun ble ofte borte midt i en setning og kom tilbake og fortsatte paa den samme setningen. Legen ville ikke gi henne mer medisiner siden vi ikke kjente til sykehistorien hennes og de komplikasjonene hun eventuelt kan ha. "You are in charge!" sa den indiske legen til oss. Janne og jeg saa paa hverandre og nikket. I 2 timer satt vi ved hennes side og fulgte med blodtrykket og pulsen hennes. Vi sjekket jevnlig at hun hadde frie luftveier, og rapporterte til legen. Da vi gikk inn for landing ble Janne og jeg flyttet til 1. klasse for aa passe paa henne. Etter at vi landet fortalte legen til det moetende helsepersonellet hva som hadde skjedd, og Malaysia Airlines takket oss for innsatsen.

Dette har vaert en flytur utenom det vanlige, og vi fikk virkelig kjent paa kroppen hvordan det var aa vaere medisinstudenter i en akuttmedisinsk situasjon. I lufta!

Linda

7.-8. juli- Sol-, surfe- og badeferie:)

Etter at vi kom til Bali har vi hatt mange etterlengtende avslappende dager på stranda der vi ikke har gjort annet enn å slikke sol, lest ferdig bøkene våre, badet og surfet. Vi har rett og slett nytet livet maksimalt på denne lille ferieøya i det indiske og indonesiske hav!

Reisefølget på 4 ble ekstendert til 6 da Ibrahim og Sanchu (kameratene til Adam og Yassin) kom på tirsdag. Vi utfordret de store bølgene idag og dro ut for å surfe. Jeg, med meget høy selvtillit etter sist gangs suksess, ble bokstavelig talt mørbanka av de ville bølgene. Det var sterk strøm, og jeg "drukna" flere ganger enn jeg var på brettet for å si det sånn. Hehe. Vi avsluttet den siste dagen på stranda med å spille volleyball! Vi fikk med oss to karer fra Canada og Tyskland som var ganske gode. Vi fikk straks publikum, og to lokale fyrer hang seg på! Koselig!

Tiden fløy, og Janne og jeg kom på at vi skulle rekke å hente klærne vi sendte til vask. Janne sprang av gårde som om det gjaldt liv og død og kom akkurat 5 minutter før stengetid. MEN DE HADDE STENGT FOR DAGEN!!! KATASTROFE!!! Vi skulle reise i natt så vi var avhengig av å få klærne. Janne ringte dem og kjefta på dem fordi de hadde stengt for tidlig. Det endte med at de sendte ei jente for å åpne opp for oss. Bra innsats, Jannemor:)

For noen dager siden var vi ute på et utested som heter Bounty. Det var stappfullt der, og der vimset det alle slags typer mennesker rundt der. Fra småunger som så vidt rekker opp til bardisken til godtvoksne advokater som kanskje burde ha lagt partylivet bak seg for lengst. Yassin var på scenen og underholdt oss med trommespill. Han erobret senere dansegulvet med ei søt lokaljente som senere viste seg å være prostituert!!! Det var faktisk vanskelig å skille dem fra lokale. Vi ble senere på kvelden frastjålet mobil og kamera. Midt på dansegulvet! Vi fikk heldigvis sperre mobilabonnementet. Takket være Tormod:) Vi hadde også fått overført bildene over på min pc dagen før så vi mistet ikke bildene! Vi dro straks til politistasjonen og meldte i fra om lommetyveriet. Det var litt av sted vi kom til! Vi måtte vekke politimesteren og assistenten hans. Da vi fylte ut skjemaet observerte vi flygende kakkerlakker og rotter løpende mellom skrivebordet og sofaen. Velkommen til et eksotisk land! Politiet var faktisk mer interessert i bakgrunnen min enn anmeldelsen vår. "You look like an Indonesian girl!" Da vi endelig kom tilbake på hotellet, slitne og trøtte etter en lang dag, ventet et syn utenom det vanlige oss. Det lå en klissnaken fyr på magen rett utenfor inngangen vår!!! Hehe. Vi brøt ut i latter samtidig, og kameraten hans kom løpende ut! Han ble fort reddet:)

Bali har ikke vært uten action! Men det er vel sånne episoder som gjør at turen er verdt å huske i ettertid! Imorgen starter et nytt kapittel. Da reiser vi til India:)

3 -6 Juli - Jentene ankommer Bali!

Etter tre uker med svaert strenge restriksjoner for levemaate er det herlig og befriende aa endelig ha kommet til Bali!! Endelig er ikke bikinien bare overflodig bagasje ;) Dette stedet ELSKER vi!! Jentene og gutta splittet et par dager fordi vi higet etter Bali, mens gutta hadde noen aerender i Jakarta for de joiner oss i Bali.

Her paa Bali nyter vi paradis-stranden fra tidlig morgen til senere ettermiddag! I dag ble det endelig surfing igjen, og jeg er fullstendig hekta og smiler fra ore til ore. Aller mest imponert er jeg allikvel over Linda: Hun har aldri surfet tidligere og sto paa andre forsok! Flinkis ;)

Naa er vi snart klare for vaar andre utekveld, og satser paa at den andre blir like bra som den forste. Blitt kjent med baade nordmenn, svensker, ossier og amerikanere her nede: saa det ligger an til god stemning.

Janne

Miss JS - the new star in Indonesia!

I Padang er hvite et sjeldent syn. Dette gjelder spesielt unge, pene og blonde jenter! Vår kjære Janne ble avfotografert da hun trente på treningssenteret, og reportasjon ble FØRSTESIDEOPPSLAGET! Reportasjon handlet om at trening har blitt den nye trenden i Padang, og Janne var prakteksempelet på hva god helse kan bringe! Vi fikk vite at avisen hadde i gjennomsnitt over 1 million lesere daglig! 1 MILLION!!!! Hun ble straks populær i miljøet, og legene på sykehuset hvisket og tisket om henne dagene etter oppslaget. Det ble oppstyr:) Flere ville håndhilse og avbildes med den nye kjendisen!

Vår vertsmor, Dr. Rima, er en kjent programleder i en myndighetsstøttende tv-kanal, og hun inviterte Janne som gjest på et debattprogram om osteoporose og trening. I debattpenalet fant vi en høyt respektert ortopedisk kirurg og en lege spesialisert i sportsmedisin. Dr. Rima presenterte Janne som grunnlegger og president i Placebo Ballklubb for medisinstudenter, sporty og ung utvekslingsstudent fra Norge! Janne skulle vise tv-seere treningsmetoder man bør unngå når man har osteoporose. Programmet var på indonesisk og ble DIREKTE SENDT! Yassin og jeg satt blant publikumet og nøt synet av at Janne tok tv-seerne med storm! Denne opptredenen vil gi Janne ekte stjernestatus over natten!!!!

Yassin, Adam og jeg føler oss heldige som fortsatt har Janne med oss i vår hektiske reiserute for det kunne lett bli annerledes hvis hun hadde takket ja til alle avisintervjuene og tv-opptredene hun fikk i ettertid:)

2. juli Siste dag og Farwell Party

Idag skulle vi på vår siste morgen møte med alle legene. Møtet ble litt lenger idag, som vanlig ble det 2 case presentasjoner med lengere diskusjon på indonesisk. Fadil hadde ordnet istand slik at vi skulle opp og si noen ord om våre erfaringer, møter med pasienter og personalet på sykehuset. Vi skulle ta farvel med alle sammen, våre tutorer, venner og ikke minst professorene med faste plasser. Det ble en hjertelig session med godord om møtene og erfaringene vi hadde gjort oss den korte tiden vi hadde vært her. Adam hadde palpert den største milten han noen sinne vil kunne palpere! Vi hadde lært masse og satte pris på måten vi ble tatt i mot og fleksibiliteten i å kunne gå rundt i forskjellige avdelinger på indre medisinsk avdeling.

Det ble en hektisk dag. Etter morgenmøte skull vi få med oss det vi hadde gått glipp av eller ønsket å se om igjen for siste gang. Adam og Yassin skulle ville få med seg en fødsel , noe jentene dagen i forveien hadde opplevd og anbefalte. Det ble en tur opp til føden, men ingen fødsel idag fikk vi beskjed.


Senere på dagen var det dukket for farewell party! Vi ble som vanlig kjørt til et hemmelig sted i byen, og når vi kom fram ble vi møtt med en del nye fjes, lokale medisinstudenter vi ikke hadde sett før. Alle hadde lyst til å ta et siste farvel med oss og det var utrolig hyggelig stemning! Selv våre gode venner dr. Fadil og dr. Yanni dukket opp etter kveldsskift. Skjulte talenter dukket opp da par lokale studenter tok til piano spilling og sang. Og vår egen Linda fremførte i takknemlighet en rørende balade og sang på vitenamesisk for de fremmøtte. Det ble helt stille i salen! Det var ingen tvil om at alle likte det de hørte!

Så var det duket opp for avslutningstaler fra vår søster LEO, Finesa og tidligere CIMSA leder Milla og ikke minst noen kloke ord fra dr. Fadil som delte sine erfaringer og som selv hadde vært i Lund i Sverige på IFMSA utveksling noen år tidligere. Vi fikk si noen ord avslutningsvis om oppholdet, møte med sykehus personalet, kulturen, og ikke minst våre medstudenter som hadde tatt så godt mot oss og gjort oppholdet til 3 uforglemmelige uker . Helt på tampen fikk vi noen timer med dr. Fadil og dr. Yanni på en felles avslutning med karaoke og duryan, en lokal stinkbombe av sesongfrukt. Det var dog en hjertelig avslutning!

Yassin

30. juni- Fødsel under primitive kår!

Vi ble kjent med en gyn/obs-lege som ble med oss til Mentawai forrige uke. Vi dukket idag som "avtalt" opp på avdelingen hans i håp om å være med en fødsel. Vi kom til rett tid for å si det sånn. Jenta var en 18 år gammel jente. Vannet gikk for 30 minutter siden, og vi kunne observere toppen av hodet da vi kom inn i fødselsstuen. Det var et rom med fire senger der fire kvinner kunne føde samtidig. På dette sykehuset får de ikke lov til å bringe med familiemedlemmer. Det var preeklamplsi, og jenta trengte fødselshjelp. Fødselen gikk overraskende fort! Hun fikk en gutt på ca 3000 gr og 48 cm lang! De hadde lite utstyr og brukte ikke anestesi da de skulle sy igjen jenta. For oss virket det som syingen etterpå var mer smertefull enn selve fødselen. Vi er glade for at vi har opplevd vår første "normale" fødsel i Indonesia og er klare for det som venter oss i 4. klasse i Norge!

Linda

28. juni- Masseomskjaering i Bukittinggi

Idag har vaert en spesiell dag for oss. Vi ble med Dr. Yanni og hennes mann, dr. Benny, paa masseomskjaering av ca 50 unge muslimske gutter mellom 6-10 aar.

Vi hoppet saa aa si rett fra baaten fra Siquaisik Island til den foerste ledige bussen til Bukittinggi, og jeg maa innroemme at jeg under store deler av bussturen grudde meg litt til det som kom til aa skje. Jeg visste egentlig ikke hva som ventet meg enn at disse guttene antakeligvis er utrolig redde og gjoer dette i Guds navn. Da vi kom dit hilste vi paa moedrene til guttene og guttene. Jeg kunne ved foerste oyekast see redselen i oyene deres. De sa lite, og det var ingen tvil om at de visste hva som kom til aa skje dem. Det var en spesiell stemning. Fedrene vaar veldig avslappet til det som kom til aa skje og moedrene holdt soennene sine fast i haanden.

Vi ble vist inn i et rom med 4 pulter med plass til 4 gutter. Paa pultene laa det en brun matte som guttene skulle ligge paa Ved siden av saa vi det kirurgiske utstyret. Det var kirurger som skulle utfoere omskjaeringene med assistenter. Jeg fulgte med Dr. Benny og hans pasient som var blant de "eldre" guttene. Han var ca 10 aar. Dr. Benny fortalte meg at hovednoekkelen var lokalanastesien. Det var ekstremt viktig aa sette anestesisproeyten inn riktig slik at gutten ikke foelte noe smerte under operasjonen. Det lyktes han med og gutten klarte aa beholde roen under omskjaeringen. Men den var dessverre ikke like vellykket hos de 3 andre paa det samme rommet saa guttene skrek og graat voldsomt! Det gjorde saa vondt aa staa der og se paa! Moedrene stod ved deres side og holdt rundt dem. Det maa ha gjort et mors hjerte veldig vondt naar de ser paa at ungene sine lider en slik smerte, men jeg kunne se paa dem at de hadde innstilt seg paa at dette var noe de maatte gjennom! Det overrasker meg at guttene, selv med konstant smerte og skrik, ikke viste tegn til aa ville stikke av eller avbryte omskjaeringen. De laa der og lot kirurgen gjoere jobben sin. Alt dette for tro. Guttene fra de rikeste familiene i Indoensia blir lagt i narkose naar omskjaeringen blir gjort, mens de fattige faar det bare med lokalanestesi. Denne dagen er det nemlig gratis omskjaering.

Yassin var den foerste av oss som forlot rommet. Janne var saapass langt inne i felten at hun fikk blod paa seg. Adam troestet de guttene som nylig hadde blitt omskjaert med kjeks og sjokolade. Jeg tror jeg snakker for oss alle naar jeg sier at denne dagen har vaert meget spesiell. Omskjaering er en uten tvil en viktig del av den muslimske kulturen i Indonesia. Vi ble fortalt at jentebabyer ogsaa ble omskjaert i Indonesia. De var enige om at islam ikke direkte krevde dette, men at det var mer et kulturelt fenomen. I Norge er omskjaering av jenter forbudt, og for oss var dette derfor vanskelig aa akseptere dette naar vi ikke ser noe fordeler ved det.

Jeg vet ikke om jeg foeler meg heldig eller uheldig som har faatt tatt del i dette. Jeg respekterer tradisjonen, men jeg hadde vanskeligheter med aa forstaa nodvendigheten da jeg befant meg i rommet med disse smaaguttene og var vitne til den ubeskrivelige smerten de gjennomgikk naar lokalanestesien ikke funket som den skulle. Tror faktisk at jeg aldri vil glemme skrikene og de redselsfulle oyene til disse guttene...

Linda

26.-27. juni- Siquai Island-PARADIS!

Vi har lenge jobbet med aa legge en slagplan for aa komme oss ut av byen noen dager, for aa se mer av Sumatra og gjerne litt sol og strand! Saa naar overlegene paa lordag skulle paa konferanse, danset musene ubemerket paa bordet! Sammen med noen ass. leger bestilte vi oss tur til Siquai Island, ca. 40 min med baat fra Padang. Dette viste seg aa vaere et paradis av en oy!! Vi fikk leid en bungalow ved stranda, og Heineken var faktisk aa finne paa menyen. Men tiden paa denne oya skulle ikke kastes bort, saa etter en sen kveld var vi oppe allerede kl. 06. Da ble det joggetur i soloppgang rundt oya. Resten av dagen koste vi oss maksimalt paa stranda, og padlet rundt i kano. Linda og jeg fikk ogsaa tilbringt en hel time i hengekoye, uten aa gjore noe fornuftig og uten en bekymring; herlig :) Alle fikk ogsaa endret sitt muslimske skille (begrenser seg til legger, hender og ansikt), til aa ligne mer paa shorts og bikini. Tror dette var en fin forsmak paa Bali!!

Janne

23.-26. juni - Malaria og Mentawai

Dr. Herwin, guttas vert hadde såvidt nevnt at han skulle på en obligatorisk turnusvakt til øya Mentawai, 10timer utenfor Padang og spurte om vi ville være med. Vi beit på tilbudet, men så måtte vi be om tilattelse fra øverste hold på sykehuset! Ikke nok med at vi ble borte en hel dag fra sykehuset, men vi måtte også sørge for å ha malaria profylaksen i oss, og det hadde vi sørget for med billige doxycyclin piller fra apoteket her. 1tabl. om dagen ble rutine og skulle tas 14d før avreise. Det ble sånn ca. 14 for de fleste av oss. Dette var et endemisk område for malaria, så bekymringene måtte tas på alvor og prof. Nasrul innkalte en små nervøs dr. Herwin til nærmere samtaler. Det ordnet seg:) Yassin var blitt småsjuk rett i forkant med influensa, så han måtte polstre seg ekstra godt med malaria profylakse.

Etter jobb dro vi sammen med 3 andre spesialister (en indremedisiner, en pediater og en gynekolog - kirurgen skulle komme neste uke - og en munndiaré av dame fra lokale helsemyndigheter) til havna, det skulle bli 2 netter på båten sammen. Vi gledet oss og var spente for det var et yrende folkeliv rundt havna. Da vi kom inn i båten, ble vi på dekket møtt med kyllinger i bur, biler og diverse mat og gods lokalbefolkningen fra øya måtte ha forsynt fra fastlandet.

Vel framme i på dekk 2 satt vi oss ned i go'stolan mens andre som ikke hadde fått sete, hadde lagt ut matter til å sove på rundt om. Ingen tvil om at det skulle bli en intim tur over. Noen hadde det godt av at det intimt og sovnet, mens for andre av oss ble det for intimt og natta ble lang.

Vel framme, ble vi mottat av ambulanse og fraktet til nærmeste gjestehus/hostel. En liten dusj, og vi var på vei til det eneste sykehuset på øya som hadde ca 40.000 beboere. Lokal befolkningen så ut til å ha tilpasset seg livet med malaria.

Sykehuset var fra 2006, pent og rent og med mange fasiliteter men ikke helt ferdig utbygget. Det ble en hyggelig frokost på sykehusdirektørenes kontor, før vi fikk en omvisning på sykehuset. Vi fulgte omsider spesialistene på vakt og fikk være med på alle konsultasjoner, observerte og deltok i undersøkelser, målte BT, og fikk raske delvis tentative, delvis sikre diagnoser på rullende bånd. Utrolig effektivt!

Indremedisineren, dr. Herwin, fikk mange pasienter, men det var en som utmerket seg med en svært langkommet parotis cancer. Dagen ble rundt av i 16tida, og vi dro til stranda for ingen av oss, selv ikke legene hadde vært her før.

Første strand opplevelse var et faktum, men gleden varte ikke lenge før vi hadde fått øye på en diger avkutta slangedel som så ut til å ha strandet pga det synelige uværet som hadde herjet på øya. Det ble ingen badetur og heller ingen surfing. Så var det noen timer til før hjemturen, og malariaen hadde visstnok ikke oppdaget oss ennå. Yoho!! Eller kanskje vi må vente og se ann!?

Vi følte at vi hadde fått betalt for heavy malaria beskyttelse og profylakse, selv om Yassin så ut til å ha tatt det drøyt for langt med hettejakke, langbukse og myggspray.

Yassin

22. juni- Ikke saa verst aa bli 24 aar:)

Bursdagen min ble litt annerledes i år gitt. I et land langt fra hjemmet, i en fremmed by og med mennesker jeg har kjent mindre enn en uke.

Jeg startet min første dag som 24-åring på sykehuset. Jeg var heldig og fikk være med Janne og hennes tutor, dr. Raveinal, på visitt. Dr. Raveinal er en dyktig og høyt respektert overlege som var opptatt av at vi skulle få mest mulig læringsutbytte. Det er uten tvil den beste runden jeg har vært med på. Dr. Raveinal var veldig interessert i hvordan forholdene var i Norge og hvordan vi behandlet de ulike sykdommene i forhold til her. Vi så mange pasienter med Graves, ITP, HIV, DM 2 pas med komplikasjoner som vi knapt finner i Norge og levercirrose pga kronisk hepatitt. Pga portal hypertensjon fant vi funn som øsofagusvaricer, ascites++ Tok Flapping-test (observere tremor) for å sjekke om pasienten hadde encefalopati. De fleste fikk bare symptomatisk behandling. Janne fikk palpere den største milten hun noen gang hadde kjent på en pasient med KML! Det som skapte mest inntrykk var nok den unge kvinnen med SLE. Hun hadde butterfly-rash og så å si alle de andre symptomer/funn vi kan finne i en lærebok! Vi var begge enige om at vi vil nok aldri se slike tilfeller i Norge. Indonesere drøyer ganske lenge med å komme seg til legen. De er veldig overtroiske her. Tror at det er djevelens verk og at de er selvforskyldt i sykdommen. Men en annen viktig grunn er selvfølgelig at de fleste er fattige og har ikke råd til å bli lagt inn. For medisinstudenter fra et av verdens rikeste land er det utrolig vanskelig for oss å forestille oss at sykehuset kan ignonere/la være å behandle pasienter fordi de ikke har penger. Det er trist, men sant. Vi har lært ufattelig mye av aa vaere her!

Senere paa dagen tok Adam, Janne og dr. Yanni meg med til en frisorsalong og skjemte meg bort med haarvask, haarklipp, manikyr og pedikyr! Etterpaa stelte CIMZA istand en "fest" med kake og gave. Naerme 30 var der!!! Det var utrolig hyggelig. Ble kjent med flere indonesiske medisinstudenter og utvekslingsstudenter fra Malaysia der. Det var god stemning! Skal ikke klage naar man faar bursdagssangen paa 3 forskjellige spraak! Men maa innromme at hoydepunktet vaar da jeg kom hjem til vertsfamilien min. De overrasket meg med en bursdagskake med navnet mitt paa! Det var innmari snilt av dem. Dr. Rima var som alltid i storform, og vi storkoste oss. Eldstesoennen i huset sang og spilte paa flygelet til aere for meg! Janne og jeg smeltet litt for han ja! Han hadde en fantastisk stemme:) Senere dro de frem mikrofoner og keyboard, og alle sang med! Jeg forventet faktisk ikke at vi skulle faa tid til aa feire dagen min saa denne dagen var over alle forventninger:)

Linda

20.juni-21.juni Batu Sangkar-Bukittinggi

Lørdags formiddag ble vi plukket opp av Dr. Lolli og Dr. Harris fra infeksjonsavdelingen for å dra på utflukt til Padang Panjang, Batu Sangkar og Bukitingi. Vi gledet oss veldig til å komme oss ut av denne trafikkfulle byen! Vi slapp Dr. Harris skranglekasse og kjørte heller Dr. Lollis nyere personbil med beige skinnseter og aircondition. Dr. Lolli tok like godt med seg sine nieser på 5 og 13 år, og derfor endte vi opp med 8 personer i denne bilen så aircondition hjalp egentlig ikke så særlig på denne 4 timers lange turen.

Det er flere vi ting vi lært om den indonesiske kulturen: INGEN er presise, og INGEN går. De kjører enten bil eller moped. Om de bare skal rundt hjørnet... Det er til tider veldig frustrende. Og om man vil gå, så er det så å si umulig her i Padang..for de har ingen gangveier som kan brukes. Man må gå langs veien og risikere å bli påkjørt forfra og bakfra. Å krysse veien er en risikosport, men av en eller annen merkelig grunn har det gått bra hittil. Min taktikk er å være forutsigbar i bevegelsen for da overlever man den ville trafikken her.

På veien til Batu Sangkar stoppet vi ved en moske. Gutta ble dr. Harris og jentene med Dr. Lolli. Det var første gangen jeg var på en moske og så på at noen ba. Det var spesielt. Da vi kom til Batu Sangkar overnattet Janne og jeg på et meget tvilsomt hotell, mens gutta, som var stjernene på fotballaget, fikk sove på et flott hotell med waterland park og nydelig frokostbuffet. Det var kanskje fortjent siden Yassin etter kun 5 minutter på banen scorte og førte laget i ledelsen! Banen var enda større enn på Lerkendal. Stakkars Yassin fikk ikke lov til å bytte og løp som en gærning i hele 2. omgang! Med Linda og Janne som cheerleaders på tribunen og Adam som stadig ga han pasninger sto han på som en helt. Det var morsomt å se legene på sykehuset spille fotball. Det var overlegen som var manager, og det syntes at folka hadde stor respekt for han. Det vi stusset mest over var legene på sidelinjen som røykte mens de ventet på å komme seg ut på banen...det tror jeg neppe er kultur for i Norge.

Etter kampen dro vi til Bukittinggi og var på et sted med fantastisk utsikt!!! Det var som Grand Cany

on. Naturen var helt fantastisk og det krydde av aper som ble matet av turistene. Turistene var forsåvidt bare indonesere så vi ble på en måte en del av attraksjonen der. Folk ville ta bilde av og sammen med oss (mest Janne tror jeg). Japenerne okkuperte Sumatra på 1940-årene, og de hadde laget seg et gigantisk underjordtunnelkompleks under Bukittinggi som strakk seg over flere km. De hadde kafeteria+++ der nede.

Etter en helg med nye inntrykk vendte vi nesa hjemover til Padang. Vi hadde jo så "mye" plass til overs i bilen så vi Dr. Rony satt på med oss på veien tilbake. Yassin meldte seg frivillig til å sette seg i bakerste sete med Dr. Harris og de to ungene. Det ble en intim tur hjemover for å si det sånn:) Vi er klare for enda en ny og spennende uke på sykehuset. Gutta skal holde presentasjonene sine om malaria og dengue feber allerede på tirsdag så vi får krysse fingrene for dem!

19. og 20. juni: Og vips saa var vi fjerdeklassinger.. :)

I gaar var resultatene paa eksamen endelig inne, og vi fikk bekreftet at eksamen var bestatt! Med det fulgte selvfolgelig ekstase, og vi er ikke blitt mer muslimer her nede enn at det maatte feires med en fest ;) Saa da tok to av ass.legene vi har blitt kjent med og folk fra mix-gymmen oss med ut paa en av Padangs sjeldne klubber. Ikke saa overraskende var jente/gutt fordelingen her oss:resten.. Etter hvert var det klart for konsert, og vi har til vaar overraskelse begynt aa like indonesisk musikk. Men sirkusartister som vi er her nede, kanskje i storst grad jeg, ble vi fort inkludert i denne konserten og dratt opp paa scenen for aa synge (paa indonesisk!?) :) Kvelden ble avsluttet med overnattingbesok hos vaar kjaere ass.lege dr. Yanni. Familien vi bor hos ville nok aldri godtatt at vi ble ute saa seint.

Neste morgen (06.30 paa en lordag!) matte vi tilbake til sykehuset. I dag fikk vi sneket oss inn paa pediatrisk avdeling (som en naturlig oppfolging av at vi var blitt 4. klassinger). Her motte vi et barn med revmatisk feber, saa vi fikk lyttet etter "bilyden vi nok aldri kommer til aa hore" ;) Fikk og mote et barn som hadde TGA, men som hadde overlevd pga. septumdefekt. Vi gleder oss til pediatri! Resten av dagen hang vi paa poliklinikken. Utrolig trist aa mote pasienter som egentlig er saa syke at de maa legges inn, men som er nodt til aa avstaa siden de ikke har penger nok til aa betale for behandlingen.

Etter jobb var det hjem for aa pakke, siden vi skal ut aa se mer av Sumatra i helgen. Det er overlegen paa tropemedisinsk avd. som har arrangert dette for oss og resten av ass. legene. Paa veien til byen vi befinner oss i naa har vi faatt sett en veldig fin foss, spist tradisjonsrik mat (inkl. stekt buffalohud som Linda saa treffende mente luktet nyvasket hund) og blitt klapset til av aper og sett mye sykt vakker natur. God stemning mao. :)

Det blir vel ikke lenge for vi skal legge oss naa. I kveld blir forste kvelden vi sover i hver vaar enkelseng, og jeg kjenner jeg er litt skeptisk til dette. For skulle det komme noen bugs aa angripe oss om natten er det en trost i at Linda ligger ved siden av :) Maa legge oss tidlig siden gutta skal opp og spille fotballkamp kl. 7 i morgen. De har nemlig blitt stjernene paa sykehusets fotballag, og har automatisk faatt plass i start-11 ern, hehe. Dette maa vi selvfolgelig faa med oss! Men for vi legger oss vurderes en aldri saa liten skogstur. Eller ikke, siden det finnes tigre i jungelen her.. Det blir noe helt annet enn elgen jeg frykter hjemme kan man si..

16.-19. juni - Nye inntrykk!

Tar tilbake at ting virker organisert her...Vi har ikke faatt det sosiale programmet av CIMSA (IFMSA-Indonesia) enda saa det er vanskelig aa vite hva vi skal gjoere paa kvelden. Men det er ikke mangel paa folk paa sykehuset som har lyst til aa vaere sammen med oss saa det gaar jo stort sett bra.

Baade tutorene til Janne og meg har vaert opptatte (overlegene her har mye aa gjoere virker det saann) saa vi har saa vidt hilst paa dem, men heldigvis har jeg blitt overlatt til en kjempe flink senior resident (ass lege som er ferdig med spesialiseringen sin i kardiologi til hoesten). Janne skal ogsaa henge med oss! Laerer veldig mye av han! Idag har vi sett paa flere spennende caser. En med Weil's syndrom og en TBC-pasient med pneumothorax og subcutis emfysem. Veldig mange pasienter som er i langtkommende stadier saa funnene er mange! Forholdene paa sykehuset er bedre enn forventet, men selvfoelgelig langt i fra vaare standarder. Det som har overrasket meg mest er familiemedlemmene som "bor" paa sykehuset. Sykehuset er et statlig stoettet sykehus saa det er mange fattige her. De har ofte reist langt og har ikke mulighet til aa ta seg inn paa hotell eller likndene. Saa istedenfor korridorpasienter har vi korridorpaarorende.

Ellers har vi signet opp for 1 maaneders trening paa et mix-treningssenter. Jeg hadde faktisk aldri trodd at jeg skulle trene i Indonesia naar det var 35 grader ute paa et treningssenter uten aircondition. Vi trenger ikke badstu for aa si det saann! Hehe.

Ikveld skal vi faktisk ut med ass.legene. Det blir spennende aa se hvordan det blir!

14.juni - 15. juni - Ankomst:)

INDONESIA, HERE WE COME!!!!!
Reisen fra Amsterdam til Kuala Lumpur gikk ganske smertefritt. Vi sov nesten hele turen og rakk egentlig bare aa se paa 1 film. Hehe. Vi rakk ikke flyet vaart videre fra KL til Padang, men ny billett kostet bare 300 kr saa det var ikke noe problem!

Foerste dagen paa sykehuset gikk ganske bra selv om det var litt annerledes enn hjemme. Vi var paa morgenmote med alle legene paa indre medisin-avdelingen tilstede og vi presenterte oss selv foran alle sammen (det var saa stort og saa mange der at vi maatte bruke mikrofon). Avdelingsoverlegen spurte oss hva vaart maal med oppholdet var og hva vi onsket aa faa ut av utvekslingen. Det virker som det er veldig stas med utvekslingsstudenter og de har hoye forventninger til oss. Det oppleves nesten som grilling da vi sto foran alle og fikk disse sporsmaalene, men vi taklet det bra tror jeg! Vi fikk ogsaa vite at vi skulle ilopet av praksisen holde en presentasjon hver om en case vi var interessert i paa et av morgenmotene. Vi fikk egne tutorer som kom til aa hjelpe oss med casene og veilede oss gjennom hele oppholdet. Det virker veldig organisert og jeg foler meg allerede hjemme paa sykehusomraadene.

De to foerste dagene har vi sett mange pasienter med denguefeber, malaria og diare. Legene er faktisk flinke til aa forklare ting for oss og vi laerer utrolig mye! De bruker mye av de samme redskapene som oss for aa diagnosere disse sykdommene som f.eks leukocyttverdier, kliniske undersokelser, se paa blodutstryk osv. Innmari morsomt!

Vi har ogsaa vaert utplassert paa intensiv care unit der vi har sett paa slagpasienter (veldig unge folk<45) med typiske nevrologiske utfall, tolke EKG'ene til hjertesvikt-pasienter og pasienter med MI. Vi faar repetert veldig mye og foler at vi fire er flinke til aa diskutere caser sammen. Dagene gaar kjempe fort!