Lørdags formiddag ble vi plukket opp av Dr. Lolli og Dr. Harris fra infeksjonsavdelingen for å dra på utflukt til Padang Panjang, Batu Sangkar og Bukitingi. Vi gledet oss veldig til å komme oss ut av denne trafikkfulle byen! Vi slapp Dr. Harris skranglekasse og kjørte heller Dr. Lollis nyere personbil med beige skinnseter og aircondition. Dr. Lolli tok like godt med seg sine nieser på 5 og 13 år, og derfor endte vi opp med 8 personer i denne bilen så aircondition hjalp egentlig ikke så særlig på denne 4 timers lange turen.
Det er flere vi ting vi lært om den indonesiske kulturen: INGEN er presise, og INGEN går. De kjører enten bil eller moped. Om de bare skal rundt hjørnet... Det er til tider veldig frustrende. Og om man vil gå, så er det så å si umulig her i Padang..for de har ingen gangveier som kan brukes. Man må gå langs veien og risikere å bli påkjørt forfra og bakfra. Å krysse veien er en risikosport, men av en eller annen merkelig grunn har det gått bra hittil. Min taktikk er å være forutsigbar i bevegelsen for da overlever man den ville trafikken her.
På veien til Batu Sangkar stoppet vi ved en moske. Gutta ble dr. Harris og jentene med Dr. Lolli. Det var første gangen jeg var på en moske og så på at noen ba. Det var spesielt. Da vi kom til Batu Sangkar overnattet Janne og jeg på et meget tvilsomt hotell, mens gutta, som var stjernene på fotballaget, fikk sove på et flott hotell med waterland park og nydelig frokostbuffet. Det var kanskje fortjent siden Yassin etter kun 5 minutter på banen scorte og førte laget i ledelsen! Banen var enda større enn på Lerkendal. Stakkars Yassin fikk ikke lov til å bytte og løp som en gærning i hele 2. omgang! Med Linda og Janne som cheerleaders på tribunen og Adam som stadig ga han pasninger sto han på som en helt. Det var morsomt å se legene på sykehuset spille fotball. Det var overlegen som var manager, og det syntes at folka hadde stor respekt for han. Det vi stusset mest over var legene på sidelinjen som røykte mens de ventet på å komme seg ut på banen...det tror jeg neppe er kultur for i Norge.
Etter kampen dro vi til Bukittinggi og var på et sted med fantastisk utsikt!!! Det var som Grand Canyon. Naturen var helt fantastisk og det krydde av aper som ble matet av turistene. Turistene var forsåvidt bare indonesere så vi ble på en måte en del av attraksjonen der. Folk ville ta bilde av og sammen med oss (mest Janne tror jeg). Japenerne okkuperte Sumatra på 1940-årene, og de hadde laget seg et gigantisk underjordtunnelkompleks under Bukittinggi som strakk seg over flere km. De hadde kafeteria+++ der nede.
Etter en helg med nye inntrykk vendte vi nesa hjemover til Padang. Vi hadde jo så "mye" plass til overs i bilen så vi Dr. Rony satt på med oss på veien tilbake. Yassin meldte seg frivillig til å sette seg i bakerste sete med Dr. Harris og de to ungene. Det ble en intim tur hjemover for å si det sånn:) Vi er klare for enda en ny og spennende uke på sykehuset. Gutta skal holde presentasjonene sine om malaria og dengue feber allerede på tirsdag så vi får krysse fingrene for dem!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar