28. juni- Masseomskjaering i Bukittinggi

Idag har vaert en spesiell dag for oss. Vi ble med Dr. Yanni og hennes mann, dr. Benny, paa masseomskjaering av ca 50 unge muslimske gutter mellom 6-10 aar.

Vi hoppet saa aa si rett fra baaten fra Siquaisik Island til den foerste ledige bussen til Bukittinggi, og jeg maa innroemme at jeg under store deler av bussturen grudde meg litt til det som kom til aa skje. Jeg visste egentlig ikke hva som ventet meg enn at disse guttene antakeligvis er utrolig redde og gjoer dette i Guds navn. Da vi kom dit hilste vi paa moedrene til guttene og guttene. Jeg kunne ved foerste oyekast see redselen i oyene deres. De sa lite, og det var ingen tvil om at de visste hva som kom til aa skje dem. Det var en spesiell stemning. Fedrene vaar veldig avslappet til det som kom til aa skje og moedrene holdt soennene sine fast i haanden.

Vi ble vist inn i et rom med 4 pulter med plass til 4 gutter. Paa pultene laa det en brun matte som guttene skulle ligge paa Ved siden av saa vi det kirurgiske utstyret. Det var kirurger som skulle utfoere omskjaeringene med assistenter. Jeg fulgte med Dr. Benny og hans pasient som var blant de "eldre" guttene. Han var ca 10 aar. Dr. Benny fortalte meg at hovednoekkelen var lokalanastesien. Det var ekstremt viktig aa sette anestesisproeyten inn riktig slik at gutten ikke foelte noe smerte under operasjonen. Det lyktes han med og gutten klarte aa beholde roen under omskjaeringen. Men den var dessverre ikke like vellykket hos de 3 andre paa det samme rommet saa guttene skrek og graat voldsomt! Det gjorde saa vondt aa staa der og se paa! Moedrene stod ved deres side og holdt rundt dem. Det maa ha gjort et mors hjerte veldig vondt naar de ser paa at ungene sine lider en slik smerte, men jeg kunne se paa dem at de hadde innstilt seg paa at dette var noe de maatte gjennom! Det overrasker meg at guttene, selv med konstant smerte og skrik, ikke viste tegn til aa ville stikke av eller avbryte omskjaeringen. De laa der og lot kirurgen gjoere jobben sin. Alt dette for tro. Guttene fra de rikeste familiene i Indoensia blir lagt i narkose naar omskjaeringen blir gjort, mens de fattige faar det bare med lokalanestesi. Denne dagen er det nemlig gratis omskjaering.

Yassin var den foerste av oss som forlot rommet. Janne var saapass langt inne i felten at hun fikk blod paa seg. Adam troestet de guttene som nylig hadde blitt omskjaert med kjeks og sjokolade. Jeg tror jeg snakker for oss alle naar jeg sier at denne dagen har vaert meget spesiell. Omskjaering er en uten tvil en viktig del av den muslimske kulturen i Indonesia. Vi ble fortalt at jentebabyer ogsaa ble omskjaert i Indonesia. De var enige om at islam ikke direkte krevde dette, men at det var mer et kulturelt fenomen. I Norge er omskjaering av jenter forbudt, og for oss var dette derfor vanskelig aa akseptere dette naar vi ikke ser noe fordeler ved det.

Jeg vet ikke om jeg foeler meg heldig eller uheldig som har faatt tatt del i dette. Jeg respekterer tradisjonen, men jeg hadde vanskeligheter med aa forstaa nodvendigheten da jeg befant meg i rommet med disse smaaguttene og var vitne til den ubeskrivelige smerten de gjennomgikk naar lokalanestesien ikke funket som den skulle. Tror faktisk at jeg aldri vil glemme skrikene og de redselsfulle oyene til disse guttene...

Linda