30. juni- Fødsel under primitive kår!

Vi ble kjent med en gyn/obs-lege som ble med oss til Mentawai forrige uke. Vi dukket idag som "avtalt" opp på avdelingen hans i håp om å være med en fødsel. Vi kom til rett tid for å si det sånn. Jenta var en 18 år gammel jente. Vannet gikk for 30 minutter siden, og vi kunne observere toppen av hodet da vi kom inn i fødselsstuen. Det var et rom med fire senger der fire kvinner kunne føde samtidig. På dette sykehuset får de ikke lov til å bringe med familiemedlemmer. Det var preeklamplsi, og jenta trengte fødselshjelp. Fødselen gikk overraskende fort! Hun fikk en gutt på ca 3000 gr og 48 cm lang! De hadde lite utstyr og brukte ikke anestesi da de skulle sy igjen jenta. For oss virket det som syingen etterpå var mer smertefull enn selve fødselen. Vi er glade for at vi har opplevd vår første "normale" fødsel i Indonesia og er klare for det som venter oss i 4. klasse i Norge!

Linda

28. juni- Masseomskjaering i Bukittinggi

Idag har vaert en spesiell dag for oss. Vi ble med Dr. Yanni og hennes mann, dr. Benny, paa masseomskjaering av ca 50 unge muslimske gutter mellom 6-10 aar.

Vi hoppet saa aa si rett fra baaten fra Siquaisik Island til den foerste ledige bussen til Bukittinggi, og jeg maa innroemme at jeg under store deler av bussturen grudde meg litt til det som kom til aa skje. Jeg visste egentlig ikke hva som ventet meg enn at disse guttene antakeligvis er utrolig redde og gjoer dette i Guds navn. Da vi kom dit hilste vi paa moedrene til guttene og guttene. Jeg kunne ved foerste oyekast see redselen i oyene deres. De sa lite, og det var ingen tvil om at de visste hva som kom til aa skje dem. Det var en spesiell stemning. Fedrene vaar veldig avslappet til det som kom til aa skje og moedrene holdt soennene sine fast i haanden.

Vi ble vist inn i et rom med 4 pulter med plass til 4 gutter. Paa pultene laa det en brun matte som guttene skulle ligge paa Ved siden av saa vi det kirurgiske utstyret. Det var kirurger som skulle utfoere omskjaeringene med assistenter. Jeg fulgte med Dr. Benny og hans pasient som var blant de "eldre" guttene. Han var ca 10 aar. Dr. Benny fortalte meg at hovednoekkelen var lokalanastesien. Det var ekstremt viktig aa sette anestesisproeyten inn riktig slik at gutten ikke foelte noe smerte under operasjonen. Det lyktes han med og gutten klarte aa beholde roen under omskjaeringen. Men den var dessverre ikke like vellykket hos de 3 andre paa det samme rommet saa guttene skrek og graat voldsomt! Det gjorde saa vondt aa staa der og se paa! Moedrene stod ved deres side og holdt rundt dem. Det maa ha gjort et mors hjerte veldig vondt naar de ser paa at ungene sine lider en slik smerte, men jeg kunne se paa dem at de hadde innstilt seg paa at dette var noe de maatte gjennom! Det overrasker meg at guttene, selv med konstant smerte og skrik, ikke viste tegn til aa ville stikke av eller avbryte omskjaeringen. De laa der og lot kirurgen gjoere jobben sin. Alt dette for tro. Guttene fra de rikeste familiene i Indoensia blir lagt i narkose naar omskjaeringen blir gjort, mens de fattige faar det bare med lokalanestesi. Denne dagen er det nemlig gratis omskjaering.

Yassin var den foerste av oss som forlot rommet. Janne var saapass langt inne i felten at hun fikk blod paa seg. Adam troestet de guttene som nylig hadde blitt omskjaert med kjeks og sjokolade. Jeg tror jeg snakker for oss alle naar jeg sier at denne dagen har vaert meget spesiell. Omskjaering er en uten tvil en viktig del av den muslimske kulturen i Indonesia. Vi ble fortalt at jentebabyer ogsaa ble omskjaert i Indonesia. De var enige om at islam ikke direkte krevde dette, men at det var mer et kulturelt fenomen. I Norge er omskjaering av jenter forbudt, og for oss var dette derfor vanskelig aa akseptere dette naar vi ikke ser noe fordeler ved det.

Jeg vet ikke om jeg foeler meg heldig eller uheldig som har faatt tatt del i dette. Jeg respekterer tradisjonen, men jeg hadde vanskeligheter med aa forstaa nodvendigheten da jeg befant meg i rommet med disse smaaguttene og var vitne til den ubeskrivelige smerten de gjennomgikk naar lokalanestesien ikke funket som den skulle. Tror faktisk at jeg aldri vil glemme skrikene og de redselsfulle oyene til disse guttene...

Linda

26.-27. juni- Siquai Island-PARADIS!

Vi har lenge jobbet med aa legge en slagplan for aa komme oss ut av byen noen dager, for aa se mer av Sumatra og gjerne litt sol og strand! Saa naar overlegene paa lordag skulle paa konferanse, danset musene ubemerket paa bordet! Sammen med noen ass. leger bestilte vi oss tur til Siquai Island, ca. 40 min med baat fra Padang. Dette viste seg aa vaere et paradis av en oy!! Vi fikk leid en bungalow ved stranda, og Heineken var faktisk aa finne paa menyen. Men tiden paa denne oya skulle ikke kastes bort, saa etter en sen kveld var vi oppe allerede kl. 06. Da ble det joggetur i soloppgang rundt oya. Resten av dagen koste vi oss maksimalt paa stranda, og padlet rundt i kano. Linda og jeg fikk ogsaa tilbringt en hel time i hengekoye, uten aa gjore noe fornuftig og uten en bekymring; herlig :) Alle fikk ogsaa endret sitt muslimske skille (begrenser seg til legger, hender og ansikt), til aa ligne mer paa shorts og bikini. Tror dette var en fin forsmak paa Bali!!

Janne

23.-26. juni - Malaria og Mentawai

Dr. Herwin, guttas vert hadde såvidt nevnt at han skulle på en obligatorisk turnusvakt til øya Mentawai, 10timer utenfor Padang og spurte om vi ville være med. Vi beit på tilbudet, men så måtte vi be om tilattelse fra øverste hold på sykehuset! Ikke nok med at vi ble borte en hel dag fra sykehuset, men vi måtte også sørge for å ha malaria profylaksen i oss, og det hadde vi sørget for med billige doxycyclin piller fra apoteket her. 1tabl. om dagen ble rutine og skulle tas 14d før avreise. Det ble sånn ca. 14 for de fleste av oss. Dette var et endemisk område for malaria, så bekymringene måtte tas på alvor og prof. Nasrul innkalte en små nervøs dr. Herwin til nærmere samtaler. Det ordnet seg:) Yassin var blitt småsjuk rett i forkant med influensa, så han måtte polstre seg ekstra godt med malaria profylakse.

Etter jobb dro vi sammen med 3 andre spesialister (en indremedisiner, en pediater og en gynekolog - kirurgen skulle komme neste uke - og en munndiaré av dame fra lokale helsemyndigheter) til havna, det skulle bli 2 netter på båten sammen. Vi gledet oss og var spente for det var et yrende folkeliv rundt havna. Da vi kom inn i båten, ble vi på dekket møtt med kyllinger i bur, biler og diverse mat og gods lokalbefolkningen fra øya måtte ha forsynt fra fastlandet.

Vel framme i på dekk 2 satt vi oss ned i go'stolan mens andre som ikke hadde fått sete, hadde lagt ut matter til å sove på rundt om. Ingen tvil om at det skulle bli en intim tur over. Noen hadde det godt av at det intimt og sovnet, mens for andre av oss ble det for intimt og natta ble lang.

Vel framme, ble vi mottat av ambulanse og fraktet til nærmeste gjestehus/hostel. En liten dusj, og vi var på vei til det eneste sykehuset på øya som hadde ca 40.000 beboere. Lokal befolkningen så ut til å ha tilpasset seg livet med malaria.

Sykehuset var fra 2006, pent og rent og med mange fasiliteter men ikke helt ferdig utbygget. Det ble en hyggelig frokost på sykehusdirektørenes kontor, før vi fikk en omvisning på sykehuset. Vi fulgte omsider spesialistene på vakt og fikk være med på alle konsultasjoner, observerte og deltok i undersøkelser, målte BT, og fikk raske delvis tentative, delvis sikre diagnoser på rullende bånd. Utrolig effektivt!

Indremedisineren, dr. Herwin, fikk mange pasienter, men det var en som utmerket seg med en svært langkommet parotis cancer. Dagen ble rundt av i 16tida, og vi dro til stranda for ingen av oss, selv ikke legene hadde vært her før.

Første strand opplevelse var et faktum, men gleden varte ikke lenge før vi hadde fått øye på en diger avkutta slangedel som så ut til å ha strandet pga det synelige uværet som hadde herjet på øya. Det ble ingen badetur og heller ingen surfing. Så var det noen timer til før hjemturen, og malariaen hadde visstnok ikke oppdaget oss ennå. Yoho!! Eller kanskje vi må vente og se ann!?

Vi følte at vi hadde fått betalt for heavy malaria beskyttelse og profylakse, selv om Yassin så ut til å ha tatt det drøyt for langt med hettejakke, langbukse og myggspray.

Yassin

22. juni- Ikke saa verst aa bli 24 aar:)

Bursdagen min ble litt annerledes i år gitt. I et land langt fra hjemmet, i en fremmed by og med mennesker jeg har kjent mindre enn en uke.

Jeg startet min første dag som 24-åring på sykehuset. Jeg var heldig og fikk være med Janne og hennes tutor, dr. Raveinal, på visitt. Dr. Raveinal er en dyktig og høyt respektert overlege som var opptatt av at vi skulle få mest mulig læringsutbytte. Det er uten tvil den beste runden jeg har vært med på. Dr. Raveinal var veldig interessert i hvordan forholdene var i Norge og hvordan vi behandlet de ulike sykdommene i forhold til her. Vi så mange pasienter med Graves, ITP, HIV, DM 2 pas med komplikasjoner som vi knapt finner i Norge og levercirrose pga kronisk hepatitt. Pga portal hypertensjon fant vi funn som øsofagusvaricer, ascites++ Tok Flapping-test (observere tremor) for å sjekke om pasienten hadde encefalopati. De fleste fikk bare symptomatisk behandling. Janne fikk palpere den største milten hun noen gang hadde kjent på en pasient med KML! Det som skapte mest inntrykk var nok den unge kvinnen med SLE. Hun hadde butterfly-rash og så å si alle de andre symptomer/funn vi kan finne i en lærebok! Vi var begge enige om at vi vil nok aldri se slike tilfeller i Norge. Indonesere drøyer ganske lenge med å komme seg til legen. De er veldig overtroiske her. Tror at det er djevelens verk og at de er selvforskyldt i sykdommen. Men en annen viktig grunn er selvfølgelig at de fleste er fattige og har ikke råd til å bli lagt inn. For medisinstudenter fra et av verdens rikeste land er det utrolig vanskelig for oss å forestille oss at sykehuset kan ignonere/la være å behandle pasienter fordi de ikke har penger. Det er trist, men sant. Vi har lært ufattelig mye av aa vaere her!

Senere paa dagen tok Adam, Janne og dr. Yanni meg med til en frisorsalong og skjemte meg bort med haarvask, haarklipp, manikyr og pedikyr! Etterpaa stelte CIMZA istand en "fest" med kake og gave. Naerme 30 var der!!! Det var utrolig hyggelig. Ble kjent med flere indonesiske medisinstudenter og utvekslingsstudenter fra Malaysia der. Det var god stemning! Skal ikke klage naar man faar bursdagssangen paa 3 forskjellige spraak! Men maa innromme at hoydepunktet vaar da jeg kom hjem til vertsfamilien min. De overrasket meg med en bursdagskake med navnet mitt paa! Det var innmari snilt av dem. Dr. Rima var som alltid i storform, og vi storkoste oss. Eldstesoennen i huset sang og spilte paa flygelet til aere for meg! Janne og jeg smeltet litt for han ja! Han hadde en fantastisk stemme:) Senere dro de frem mikrofoner og keyboard, og alle sang med! Jeg forventet faktisk ikke at vi skulle faa tid til aa feire dagen min saa denne dagen var over alle forventninger:)

Linda

20.juni-21.juni Batu Sangkar-Bukittinggi

Lørdags formiddag ble vi plukket opp av Dr. Lolli og Dr. Harris fra infeksjonsavdelingen for å dra på utflukt til Padang Panjang, Batu Sangkar og Bukitingi. Vi gledet oss veldig til å komme oss ut av denne trafikkfulle byen! Vi slapp Dr. Harris skranglekasse og kjørte heller Dr. Lollis nyere personbil med beige skinnseter og aircondition. Dr. Lolli tok like godt med seg sine nieser på 5 og 13 år, og derfor endte vi opp med 8 personer i denne bilen så aircondition hjalp egentlig ikke så særlig på denne 4 timers lange turen.

Det er flere vi ting vi lært om den indonesiske kulturen: INGEN er presise, og INGEN går. De kjører enten bil eller moped. Om de bare skal rundt hjørnet... Det er til tider veldig frustrende. Og om man vil gå, så er det så å si umulig her i Padang..for de har ingen gangveier som kan brukes. Man må gå langs veien og risikere å bli påkjørt forfra og bakfra. Å krysse veien er en risikosport, men av en eller annen merkelig grunn har det gått bra hittil. Min taktikk er å være forutsigbar i bevegelsen for da overlever man den ville trafikken her.

På veien til Batu Sangkar stoppet vi ved en moske. Gutta ble dr. Harris og jentene med Dr. Lolli. Det var første gangen jeg var på en moske og så på at noen ba. Det var spesielt. Da vi kom til Batu Sangkar overnattet Janne og jeg på et meget tvilsomt hotell, mens gutta, som var stjernene på fotballaget, fikk sove på et flott hotell med waterland park og nydelig frokostbuffet. Det var kanskje fortjent siden Yassin etter kun 5 minutter på banen scorte og førte laget i ledelsen! Banen var enda større enn på Lerkendal. Stakkars Yassin fikk ikke lov til å bytte og løp som en gærning i hele 2. omgang! Med Linda og Janne som cheerleaders på tribunen og Adam som stadig ga han pasninger sto han på som en helt. Det var morsomt å se legene på sykehuset spille fotball. Det var overlegen som var manager, og det syntes at folka hadde stor respekt for han. Det vi stusset mest over var legene på sidelinjen som røykte mens de ventet på å komme seg ut på banen...det tror jeg neppe er kultur for i Norge.

Etter kampen dro vi til Bukittinggi og var på et sted med fantastisk utsikt!!! Det var som Grand Cany

on. Naturen var helt fantastisk og det krydde av aper som ble matet av turistene. Turistene var forsåvidt bare indonesere så vi ble på en måte en del av attraksjonen der. Folk ville ta bilde av og sammen med oss (mest Janne tror jeg). Japenerne okkuperte Sumatra på 1940-årene, og de hadde laget seg et gigantisk underjordtunnelkompleks under Bukittinggi som strakk seg over flere km. De hadde kafeteria+++ der nede.

Etter en helg med nye inntrykk vendte vi nesa hjemover til Padang. Vi hadde jo så "mye" plass til overs i bilen så vi Dr. Rony satt på med oss på veien tilbake. Yassin meldte seg frivillig til å sette seg i bakerste sete med Dr. Harris og de to ungene. Det ble en intim tur hjemover for å si det sånn:) Vi er klare for enda en ny og spennende uke på sykehuset. Gutta skal holde presentasjonene sine om malaria og dengue feber allerede på tirsdag så vi får krysse fingrene for dem!

19. og 20. juni: Og vips saa var vi fjerdeklassinger.. :)

I gaar var resultatene paa eksamen endelig inne, og vi fikk bekreftet at eksamen var bestatt! Med det fulgte selvfolgelig ekstase, og vi er ikke blitt mer muslimer her nede enn at det maatte feires med en fest ;) Saa da tok to av ass.legene vi har blitt kjent med og folk fra mix-gymmen oss med ut paa en av Padangs sjeldne klubber. Ikke saa overraskende var jente/gutt fordelingen her oss:resten.. Etter hvert var det klart for konsert, og vi har til vaar overraskelse begynt aa like indonesisk musikk. Men sirkusartister som vi er her nede, kanskje i storst grad jeg, ble vi fort inkludert i denne konserten og dratt opp paa scenen for aa synge (paa indonesisk!?) :) Kvelden ble avsluttet med overnattingbesok hos vaar kjaere ass.lege dr. Yanni. Familien vi bor hos ville nok aldri godtatt at vi ble ute saa seint.

Neste morgen (06.30 paa en lordag!) matte vi tilbake til sykehuset. I dag fikk vi sneket oss inn paa pediatrisk avdeling (som en naturlig oppfolging av at vi var blitt 4. klassinger). Her motte vi et barn med revmatisk feber, saa vi fikk lyttet etter "bilyden vi nok aldri kommer til aa hore" ;) Fikk og mote et barn som hadde TGA, men som hadde overlevd pga. septumdefekt. Vi gleder oss til pediatri! Resten av dagen hang vi paa poliklinikken. Utrolig trist aa mote pasienter som egentlig er saa syke at de maa legges inn, men som er nodt til aa avstaa siden de ikke har penger nok til aa betale for behandlingen.

Etter jobb var det hjem for aa pakke, siden vi skal ut aa se mer av Sumatra i helgen. Det er overlegen paa tropemedisinsk avd. som har arrangert dette for oss og resten av ass. legene. Paa veien til byen vi befinner oss i naa har vi faatt sett en veldig fin foss, spist tradisjonsrik mat (inkl. stekt buffalohud som Linda saa treffende mente luktet nyvasket hund) og blitt klapset til av aper og sett mye sykt vakker natur. God stemning mao. :)

Det blir vel ikke lenge for vi skal legge oss naa. I kveld blir forste kvelden vi sover i hver vaar enkelseng, og jeg kjenner jeg er litt skeptisk til dette. For skulle det komme noen bugs aa angripe oss om natten er det en trost i at Linda ligger ved siden av :) Maa legge oss tidlig siden gutta skal opp og spille fotballkamp kl. 7 i morgen. De har nemlig blitt stjernene paa sykehusets fotballag, og har automatisk faatt plass i start-11 ern, hehe. Dette maa vi selvfolgelig faa med oss! Men for vi legger oss vurderes en aldri saa liten skogstur. Eller ikke, siden det finnes tigre i jungelen her.. Det blir noe helt annet enn elgen jeg frykter hjemme kan man si..

16.-19. juni - Nye inntrykk!

Tar tilbake at ting virker organisert her...Vi har ikke faatt det sosiale programmet av CIMSA (IFMSA-Indonesia) enda saa det er vanskelig aa vite hva vi skal gjoere paa kvelden. Men det er ikke mangel paa folk paa sykehuset som har lyst til aa vaere sammen med oss saa det gaar jo stort sett bra.

Baade tutorene til Janne og meg har vaert opptatte (overlegene her har mye aa gjoere virker det saann) saa vi har saa vidt hilst paa dem, men heldigvis har jeg blitt overlatt til en kjempe flink senior resident (ass lege som er ferdig med spesialiseringen sin i kardiologi til hoesten). Janne skal ogsaa henge med oss! Laerer veldig mye av han! Idag har vi sett paa flere spennende caser. En med Weil's syndrom og en TBC-pasient med pneumothorax og subcutis emfysem. Veldig mange pasienter som er i langtkommende stadier saa funnene er mange! Forholdene paa sykehuset er bedre enn forventet, men selvfoelgelig langt i fra vaare standarder. Det som har overrasket meg mest er familiemedlemmene som "bor" paa sykehuset. Sykehuset er et statlig stoettet sykehus saa det er mange fattige her. De har ofte reist langt og har ikke mulighet til aa ta seg inn paa hotell eller likndene. Saa istedenfor korridorpasienter har vi korridorpaarorende.

Ellers har vi signet opp for 1 maaneders trening paa et mix-treningssenter. Jeg hadde faktisk aldri trodd at jeg skulle trene i Indonesia naar det var 35 grader ute paa et treningssenter uten aircondition. Vi trenger ikke badstu for aa si det saann! Hehe.

Ikveld skal vi faktisk ut med ass.legene. Det blir spennende aa se hvordan det blir!

14.juni - 15. juni - Ankomst:)

INDONESIA, HERE WE COME!!!!!
Reisen fra Amsterdam til Kuala Lumpur gikk ganske smertefritt. Vi sov nesten hele turen og rakk egentlig bare aa se paa 1 film. Hehe. Vi rakk ikke flyet vaart videre fra KL til Padang, men ny billett kostet bare 300 kr saa det var ikke noe problem!

Foerste dagen paa sykehuset gikk ganske bra selv om det var litt annerledes enn hjemme. Vi var paa morgenmote med alle legene paa indre medisin-avdelingen tilstede og vi presenterte oss selv foran alle sammen (det var saa stort og saa mange der at vi maatte bruke mikrofon). Avdelingsoverlegen spurte oss hva vaart maal med oppholdet var og hva vi onsket aa faa ut av utvekslingen. Det virker som det er veldig stas med utvekslingsstudenter og de har hoye forventninger til oss. Det oppleves nesten som grilling da vi sto foran alle og fikk disse sporsmaalene, men vi taklet det bra tror jeg! Vi fikk ogsaa vite at vi skulle ilopet av praksisen holde en presentasjon hver om en case vi var interessert i paa et av morgenmotene. Vi fikk egne tutorer som kom til aa hjelpe oss med casene og veilede oss gjennom hele oppholdet. Det virker veldig organisert og jeg foler meg allerede hjemme paa sykehusomraadene.

De to foerste dagene har vi sett mange pasienter med denguefeber, malaria og diare. Legene er faktisk flinke til aa forklare ting for oss og vi laerer utrolig mye! De bruker mye av de samme redskapene som oss for aa diagnosere disse sykdommene som f.eks leukocyttverdier, kliniske undersokelser, se paa blodutstryk osv. Innmari morsomt!

Vi har ogsaa vaert utplassert paa intensiv care unit der vi har sett paa slagpasienter (veldig unge folk<45) med typiske nevrologiske utfall, tolke EKG'ene til hjertesvikt-pasienter og pasienter med MI. Vi faar repetert veldig mye og foler at vi fire er flinke til aa diskutere caser sammen. Dagene gaar kjempe fort!