DRAMA på flyet til India!!!!

Etter en trist farvel til Adam, Ibraham og Sanchu tok Yassin, Janne og jeg flyet til KL, og så videre derfra med Malaysia Airlines til Dehli. Det lå an til en lang flytur med en aggressiv mann som satt like ved oss som hele tida ba om whiskey og vin. Han kom fort i bråk med flypersonellet, og det ble litt dårlig stemning. Vi hadde akkurat blitt ferdige med vårt første indiske måltid paa turen og hadde lent oss avslappende tilbake i stolene for å sove da vi plutselig hørte at noen smalt i gulvet rett ved gangen vår! På gulvet lå ei jente i midten av 20-årene og ristet. Et epileptisk anfall! Det var vanskelig å se om hun var bevisst eller ikke. Det ble ropt over høytaleren om det var doktor eller annet helsepersonell tilstede på flyet og Janne tok straks tak i hånda til flyvertinna og fortalte at vi var medisinstudenter. Hun bare fnyste og lo av oss!!! Heldigvis kom det en indisk doktor løpende. Folk rundt ble nysgjerrige og flypersonellet måtte be folk sette seg. Vi klarte ikke å la være å bry oss selv om det var doktor tilstede så jeg tilbød han hjelp. "Hello, I'm a medical student from Norway. Do you need my help?" "Oh, Norwegians doctors are really good! You do examination!"svarte han på "indisk engelsk". Jeg satte meg på kne foran henne, og hun begynte å slå etter meg med hoyre haanda!!! Hun var tydeligvis veldig forvirret. Hun var lam på venstre side av ansiktet og hadde nedsatt kraft på samme side. Hun hadde intakt sensibilitet på begge sider. Sammen bar vi henne fra gangen til et sted bak forhenget for å jobbe i fred. Vi la henne i stabil sideleie, og flyverten, Shawn, ga henne oksygen. Ingen tegn til tungebit eller inkontinens. Det var vanskelig aa vite diagnosen naar vi ikke kjente til anamnesen hennes. Hun reiste dessverre alene, og ingenting i veska hennes eller smykke rundt halsen tilsa hun har sykdom.

Hun fikk stadig vekk nye anfall saa legen bestemte seg for å gi henne injeksjon. Jeg provde mitt beste aa holde haanda hennes rolig mens han ga henne 10 mg diazepam intravenoest. Vi fikk det til etter andre forsok, etter at legen stakk seg selv i fingeren foerste gangen. Hun ble etterhvert mye roligere og anfallene ga seg. Pulsen hennes sank, men blodtrykket var normal. Hun hadde kalde ekstremiteter så vi pakket henne godt inn i tepper. Hun klarte ikke aa snakke, men hun var saapass tilstede at hun klarte aa skrive beskjed til oss paa et papir. Det var litt usammenhengende det hun skrev, men hun fikk fram at hun ikke har opplevd liknende foer, at hun ikke kan bevege venstre side av seg selv og at hun foler at hun svelger tunga si. Hun ble ofte borte midt i en setning og kom tilbake og fortsatte paa den samme setningen. Legen ville ikke gi henne mer medisiner siden vi ikke kjente til sykehistorien hennes og de komplikasjonene hun eventuelt kan ha. "You are in charge!" sa den indiske legen til oss. Janne og jeg saa paa hverandre og nikket. I 2 timer satt vi ved hennes side og fulgte med blodtrykket og pulsen hennes. Vi sjekket jevnlig at hun hadde frie luftveier, og rapporterte til legen. Da vi gikk inn for landing ble Janne og jeg flyttet til 1. klasse for aa passe paa henne. Etter at vi landet fortalte legen til det moetende helsepersonellet hva som hadde skjedd, og Malaysia Airlines takket oss for innsatsen.

Dette har vaert en flytur utenom det vanlige, og vi fikk virkelig kjent paa kroppen hvordan det var aa vaere medisinstudenter i en akuttmedisinsk situasjon. I lufta!

Linda